I love to think

Jeg har de siste dagene kun lest sjelesorgpensum, og føler jeg er litt inne i en sjelesorg boble. Det er kanskje ikke en dårlig boble å være i egentlig, føler det litt oppbyggelig å lese hvordan ulike bibelsteder kan brukes for å gi håp og trøst.

I en av artiklene kom jeg over et dikt som jeg kjente rørte noe ved meg, og tenkte at det ville jeg dele her. Diktet er skrevet av Eugenie Zimmer i 1928. Jeg vet ikke så mye om henne, men i artikkelen av John Steinar Jacobsen i et tidskrift for sjelesorg står det at diktet ble skrevet da Eugenie sine planer om å reise ut som misjonær ble kullkastet.
Diktet er knyttet til Salme 33,13:
Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske.

I love to think
When disappointments come across my way,
That ONE is looking down to see
What I will do and say.
He watches very lovingly
Each thought and look an sigh,
And alle Ha wants to say to me
Is - "Fear not, for it is I."

I love to think
Whan things go wrong and all seems dull and grey,
That ONE is leading me along
This path to brighter day.
And then I do not need to fear,
I need not question "Why".
His loving voice, so soft, I hear
"Fear not, for it is I"

I love to think
That God has weighed each trial in His hand,
And thus it is He never sends
Me more than I can stand.
So I can be at perfect rest
Until I - by and by -
Shall, learning on my Saviour's breast,
Hear - "Fear not, for it is I."