Det er ikke alltid det er skummelt...

I dag har jeg gjort noe jeg egentlig tenkte var veldig skummelt, men så var det ikke så skummelt likevel...
En god stund hadde jeg gått å tenkt på noe jeg godt kunne tenke meg å holde andakt om på NLA, men det er jo fryktelig skummelt. Så med et lite dytt (eventuelt noen andre fortalte presten at jeg kunne tenke meg å holde andakt), så endte jeg nå der i dag.

Andakten var ferdig skrevet for nesten en uke siden, og ferdig i hodet mitt for enda lenger siden. Så derfor gruet jeg meg faktisk ikke før klokka bla 11 og jeg innså at det bare var 20 minutter igjen til jeg skulle snakke.

Men det gikk bra. Og det var faktisk ikke så skummelt.
en det er egentlig litt godt at jeg ikke selv visste at jeg var rød fra brystet og opp mens jeg snakket.

Hva jeg snakket om?
Dette fantastiske bibelverset:

Ikke ved makt og ikke ved kraft,
men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud.

Jeg har tidligere på denne bloggen fundert på hva som gikk galt når plantene mine fikk rare farger og visnet og sånn.
Her en dag oppdaget jeg noe nytt og artig i fredslilja i kjøkkenvinduet vårt.
Den har fått løvetannblader...
Kan du se de?


Vi luker den ikke bort, venter vi på at det skal komme en blomst også.
For det hadde jo vært litt artig å hatt løvetann i potteplanta.

Av og til leker man kanskje kamelon...

I dag har jeg på meg en orange genser.
Etter noen timer på lesesalen gikk det opp for meg at både pennen min og vannflaska mi hadde samme farge.
Og som om ikke der er nok så tror jeg kasnkje at hvis jeg står veldig stille inne på do så er det ingen som ser meg. For jag har nemlig samme farge på generen min som dørene inn til båsene...

I dag går jeg visst litt i ett med omgivelsene.

(Og om noen skulle lure på hvordan denne fargen er, så er det bare å ta seg en tur på Jafs og se på stolene. Jeg har nemlig gått i ett med de en gang også...)

Det lønner seg å være snill...

Fant denne artikkelen på aftenposten.no, og kjente at jeg ble litt glad inni meg. Både fordi folk er hyggelige mot en gammel dame, og fordi hun faktisk gjorde dette.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3304494.ece

Det har blitt høst i Bergen...

Og med høsten kommer regnet...
Ikke så ikke temperaturer da, men dog.

Engkarse

Jeg har funnet en ny blomst. Eller i hvert fall ny for meg.
I hagen vår (det vil si den stripa med gress som er utenfor vaskekjelleren), og veldig mange andre gressflekker på veien mellom hjemme og byen er det masse lilla blomster. En type jeg ikke kan huske å ha sett før.
Så i helgen fant jeg en vestlendig å spørre om hva denne blomsten het, og fikk svaret Engkarse.
Wikipedia påstår at den vokser over hele landet. Jeg er ikke så sikker på om jeg tror på det. For jeg tror nemlig ikke at den vokser på Østlandet. I hvert fall ikke i Ski. For da burde jeg vel ha sett den før.

Bildet har jeg lånt fra Wikipedia

I love to think

Jeg har de siste dagene kun lest sjelesorgpensum, og føler jeg er litt inne i en sjelesorg boble. Det er kanskje ikke en dårlig boble å være i egentlig, føler det litt oppbyggelig å lese hvordan ulike bibelsteder kan brukes for å gi håp og trøst.

I en av artiklene kom jeg over et dikt som jeg kjente rørte noe ved meg, og tenkte at det ville jeg dele her. Diktet er skrevet av Eugenie Zimmer i 1928. Jeg vet ikke så mye om henne, men i artikkelen av John Steinar Jacobsen i et tidskrift for sjelesorg står det at diktet ble skrevet da Eugenie sine planer om å reise ut som misjonær ble kullkastet.
Diktet er knyttet til Salme 33,13:
Fra himmelen skuer Herren ned og ser hvert eneste menneske.

I love to think
When disappointments come across my way,
That ONE is looking down to see
What I will do and say.
He watches very lovingly
Each thought and look an sigh,
And alle Ha wants to say to me
Is - "Fear not, for it is I."

I love to think
Whan things go wrong and all seems dull and grey,
That ONE is leading me along
This path to brighter day.
And then I do not need to fear,
I need not question "Why".
His loving voice, so soft, I hear
"Fear not, for it is I"

I love to think
That God has weighed each trial in His hand,
And thus it is He never sends
Me more than I can stand.
So I can be at perfect rest
Until I - by and by -
Shall, learning on my Saviour's breast,
Hear - "Fear not, for it is I."