Bare en liten tanke....

Er det lettere å legge den tomme dorullen i hylla ved siden av do, enn i søpla forran do? Eller har jeg rett og slett kastet noen sitt lager med materiale til dette årets dorullnisser? Bare lurte litt...

Det som har skjedd utenfor mitt hode...

Det er på høy tid at jeg skriver noen ord her igjen. Hadde plutselig blitt lenge siden sist. Sånn kan det gå når det skjer en hel del sånn rundt meg.
Onsdag for litt over en uke siden tok jeg nattoget til Oslo. Å kjøre tog hele natta er ikke en veldig behagelig måte å sove på, men det er en billig og grei måte å forflytte seg på. Jeg ankom Oslo halv syv om morgenen og dro på frokost til min kjære lillebror. Jeg er litt imponert over at han faktisk var villig til å ta imot besøk på den tiden av døgnet. Satt fram en seng hadde han til og med gjort så jeg rakk å ligge en time før han måtte avgårde på forelesning og jeg måtte ut. Min maraton dag begynte...
Måtte slå i hjel et par timer før jeg skulle på bollebesøk til Maja, så da gikk jeg på shopping(det er faktisk skobutikker åpne halv ti om morgenen), og satt meg på en kafe og leste avis. Etter bollebesøk var det klart for en tur på kafe med Knut Helge før jeg skulle spise middag med Sigrunn, Kaia og Lise. Vi satt å skravla til Lise og jeg måtte løpe for å rekke Carmina Burana med Oslo Filharmoniske kor og orkester og sølvguttene i Konserthuset. John Anders synger i Oslo filharmoniske kor, flinke gutten. Og da må jo storesøster gå på konsert å være litt stolt!
Da maraton dagen var over bar det hjem til mamma og pappa for en lang søvn i min egen seng.
Årsaken til at jeg reiste hjem var at koret jeg synger i her i Bergen skulle på Uka i Ås og litt opplegg rundt det. Og jeg kombinerte kortur nesten hjem med å møte litt folk jeg er glad i.
Før jeg skulle møte koret på fredagen rakk jeg lunch med Bestemamma og Farfar, te med mamma og å ta en runde i huset og plukke med meg litt ting jeg ville ha med til Bergen.
På fredagen hadde koret konsert i Oslo sammen med to andre kor og påfølgende fest. Vi som skulle sove hjemme hos oss(Kristine, Stefan og jeg) trenkte vi ikke skulle komme hjem så alt for sent, men det ble litt senere en tenkt grunnet stømstans på Nasjonalteateret stasjon så vi måtte ta banen til Oslo S og løpe til toget. Ikke så festlig for de som hadde bagasje men toget ventet det.
Lørdagen var det kormatine i Ås. Ca 15 kor deltok og sang for hverandre. Det var artig! Mange flinke kor! På kvelden var det revy og fest med en hel del opplegg. Jeg reiste hjem etter revyengrunnet uante mengder eksem, men de som var der sa det var artig. Ja,ja en kan ikke få med seg alt. Og jeg fikk i hvert fall med meg gallamiddagen på søndagen. Følte oss nesten kongelige der vi sto med turkise ordensbånd over våre svarte antrekk og champagneglasset i handa. Etter flott middag var det fest med synging og drikking av kors egne drikker.
Mandag bar det tilbake til Bergen med buss. Det er en lang busstur! Men vi kom da frem til slutt. Og igjen var jeg tilbake til hverdagen.
Det begynner så smått å trenge inn i hjernen min at eksamen ikke er så veldig langt unna og jeg nok har lest alt for lite i forhold til hva jeg bør. Skulle ha lest fem kapittler i et fag i løpet av den tiden jeg var hjemme. Hvor mye lsete jeg? Ingen ting. Og til neste uke skal vi ha ovesikt over hele boka på 8 kapittler. Jada, dette går fint. Har kommet i gang i dag og Kjetil er borte i helgen så jeg kan jo ikke sitte å heng med han, men det skal nok holde hardt like vel. Er jo en hel del andre ting jeg skal denne helgen. Men det er bare om kveldene så jeg har da dagene til å lese. Må bare være effektiv... Mon om jeg klarer det?
Ha en god helg! Jeg skal grave meg ned i bøkene mine og kikke ut vinduet på solen...

Jada, jeg er rar!

Det begynner å bli ganske lenge siden jeg innså at jeg kanskje er en smule rar. Men her en dag tok jeg meg selv i å bli litt overrasket over hvor rar jeg faktisk er. Ganske sliten etter tre timer korøvelse en fredagskveld hadde jeg bestemt meg for å gå innom butikken og kjøpe ferdigpizza og kanskje sjokolade, for så å gå hjem og krølle meg opp i sofa'n.
Rett ved der jeg bor ligger det to butikker, Bunnpris og Kiwi. Den veien jeg kom fra var det kortest å gå til Bunnpris, å gå til Kiwi ville faktisk bli omvei. Mes jeg gikk kom jeg til å tenke på han som jobber på Bunnpris og som hilser så blidt når jeg er innom og handler. Så kommer det rare, jeg begynner å tenke; 'hmm enn om han faktisk kjenner meg igjen og ikke bare hilser fordi jeg er kunde i butikken. Og jeg var jo innom der på vei til korøvelse. Tenk om han husker det eller legger merke til hva jeg kjøper osv. Kanskje jeg skal gå på Kiwi'. Konkluderer fort med at dette er jo teit, som om han husker hva kundene kjøper. Jeg har da selv jobbet flere år i butikk og la ikke akkurat merke til varene til folk. Men så innser jeg at jeg har passert Bunnpris, og da vil det jo bli teit å snu. Så det ender med at jeg faktisk går på Kiwi. Kjøper pizza og sjokolade og går hjem og ser fredagsunderholdningen på nrk sammen med Svein og Øyvind. Har ennå ikke helt kommet over at jeg faktisk gikk forbi butikken bare fordi kanskje muligens han som sitter i kassa kjenner meg igjen og jeg skulle jo bare ha usunn mat. Nei av og til er jeg på grensa til for rar...

En annen refleksjon denne helgen. Jeg har en tendens til å lage grimaser. Kjetil prøver til stadighet å etterligne de, med mer eller mindre hell. Og egentlig tror jeg kasnkje han synes jeg er litt merkelig der jeg snurper ansiktet sammen eller lager fiskemunn. Men på korøvelse i helgen skulle alle lage en grimase som de andre skulle gjøre etter på. Jippi, noen ba meg faktisk om å lage grimaser. Er ikke så mye som skal til for å glede meg!

Og når jeg er inne på rariteter ved meg selv. Bør man kanskje kontrollere sånne lyder som bare kommer ut av munnen til å bare komme når man er hjemme? Sånn at men ikke går å sier lyder uten mening ute på gata? Bare en tanke. Men, når jeg gjør det mens jeg går sammen med Kjetil er det kanskje han det går utover. Folk må jo lure på hva det er for et merkverdig menneske han er sammen med...

Topla čokolada

Noe av det beste man kan få å drikke/spise er topla čokolada. Varm sjokolade på serbisk vis. Det er bare helt fantastisk, og nesten umulig å forklare uten å få det til å høres mystisk og ekkelt ut. Det kan best forklares som varm sjokoladepudding. Og jeg må innrømme det kanskje høres litt rart ut. Best er det på kafé med en kremkule oppi og i selskap med gode venner. Men det er litt vanskelig her i Norge. I hvert fall kafé.
Heldigvis er det i Serbia mulig å kjøpe poser med pulver som bare skal blandes med melk og kokes opp. Jeg kunne selvsagt ikke reise uten å ta dette med hjem. Og i går prøvde jeg det ut for første gang. Det var fantastisk!! Spør du Kjetil oppførte jeg meg kanskje noe underlig da jeg fikk en kopp med varm sjokolade, men sånn er jeg når glden er stor. Han fikk nemlig gleden av å få en kopp han også. måtte jo nesten det, så mye som jeg har snakket om dette. Så nå må jeg bare forsiktig posjonere ut de posene jeg har så ikke alle blir borte på en gang, men at det fortsatt er noen igjen når Tone kommer på besøk i november, for jeg har lovet henne topla čokolada.

I gang igjen

Så var jeg plutselig i gang med å lage blogg igjen. Det er sånn ca et år siden jeg startet den forrige, og igjen skal jeg fortelle om livet mitt i en by på B. Litt mindre eksotisk med Bergen enn med Beograd kanskje, men det kan jo bli minst like spennende.
Jeg har over hodet ingen følelse av at dette blir en blogg av den seriøse typen, men det får eventuelle lesere bære over med. Det er jo tross alt en blogg om det som foregår inne i mitt hode...