Jada, jeg er rar!

Det begynner å bli ganske lenge siden jeg innså at jeg kanskje er en smule rar. Men her en dag tok jeg meg selv i å bli litt overrasket over hvor rar jeg faktisk er. Ganske sliten etter tre timer korøvelse en fredagskveld hadde jeg bestemt meg for å gå innom butikken og kjøpe ferdigpizza og kanskje sjokolade, for så å gå hjem og krølle meg opp i sofa'n.
Rett ved der jeg bor ligger det to butikker, Bunnpris og Kiwi. Den veien jeg kom fra var det kortest å gå til Bunnpris, å gå til Kiwi ville faktisk bli omvei. Mes jeg gikk kom jeg til å tenke på han som jobber på Bunnpris og som hilser så blidt når jeg er innom og handler. Så kommer det rare, jeg begynner å tenke; 'hmm enn om han faktisk kjenner meg igjen og ikke bare hilser fordi jeg er kunde i butikken. Og jeg var jo innom der på vei til korøvelse. Tenk om han husker det eller legger merke til hva jeg kjøper osv. Kanskje jeg skal gå på Kiwi'. Konkluderer fort med at dette er jo teit, som om han husker hva kundene kjøper. Jeg har da selv jobbet flere år i butikk og la ikke akkurat merke til varene til folk. Men så innser jeg at jeg har passert Bunnpris, og da vil det jo bli teit å snu. Så det ender med at jeg faktisk går på Kiwi. Kjøper pizza og sjokolade og går hjem og ser fredagsunderholdningen på nrk sammen med Svein og Øyvind. Har ennå ikke helt kommet over at jeg faktisk gikk forbi butikken bare fordi kanskje muligens han som sitter i kassa kjenner meg igjen og jeg skulle jo bare ha usunn mat. Nei av og til er jeg på grensa til for rar...

En annen refleksjon denne helgen. Jeg har en tendens til å lage grimaser. Kjetil prøver til stadighet å etterligne de, med mer eller mindre hell. Og egentlig tror jeg kasnkje han synes jeg er litt merkelig der jeg snurper ansiktet sammen eller lager fiskemunn. Men på korøvelse i helgen skulle alle lage en grimase som de andre skulle gjøre etter på. Jippi, noen ba meg faktisk om å lage grimaser. Er ikke så mye som skal til for å glede meg!

Og når jeg er inne på rariteter ved meg selv. Bør man kanskje kontrollere sånne lyder som bare kommer ut av munnen til å bare komme når man er hjemme? Sånn at men ikke går å sier lyder uten mening ute på gata? Bare en tanke. Men, når jeg gjør det mens jeg går sammen med Kjetil er det kanskje han det går utover. Folk må jo lure på hva det er for et merkverdig menneske han er sammen med...