Gammel?

Jeg har vært på Skjærgårds i helgen og tror jeg begynner å bli gammel. De fleste som var der så så små ut. Og dessuten syntes jeg det var veldig høy lyd. Jeg sto på stand og kunne litt for godt høre det som skjedde på hovedscenen i spedd hardrock fra de som hadde stand på den ene siden av oss, og pop musikk fra noen litt bortafor på den andre siden, samtidig som noen skrått ovenfor oss sang. Det ble for litt mye for meg og jeg kunne bli sliten i hodet av mindre.

Både torsdag og fredag gikk jeg å la meg før siste konsert var ferdig. Og var nesten like trøtt når jeg skulle opp. Stiv og støl følte jeg meg også når jeg kravlet ut av teltet.

Jeg var trøtt på jobb i dag og er egentlig fortsatt litt trøtt. Har jeg blitt for gammel til å dra på festival?

Men gøy var det! Jeg fikk med meg Samuel Ljungblahd på torsdag og Kirk Franklin på lørdag. Da var jeg godt fornøyd og enig om at det hadde vært en fin tur.

Så får det bare være at jeg følte meg gammel og er trøtt nå...

Det er vår, og sola skinner.
Og sammen med sola kommer det også mennesker. Det er ganske fascinerede!
Plutselig er det folk over alt.
Vanligvis når jeg går til posten pleier det jeg ikke å møte på så veldig mange mennesker. I dag var det bare fullt av folk over alt. På en utekafé satt de tett i tett.
Det fikk meg til å lure på hvor de egentlig er om vinteren. Og ikke minst hva gjør de ute midt på dagen. Kjente jeg var litt misunnelige på de som satt der...

Men, jeg har fått nyte sola litt i dag jeg også.
Både lunch og middag har i dag blitt spist ute. Det gjør godt at sola varmer!
Neste prosjekt nå er å skaffe oss en grill sånn at vi kan sitte å grille i hagen.

Det er vår og går mot sommer! Hurra!!

Jeg har verdens beste mann!

Se bare hva som møtte meg på kjøkkenbordet når jeg kom hjem etter en lang dag i går



Så jeg har noe pent å se på her jeg sitter med hjemmeeksamen.
Og mens Kjetil er reist til Oslo for å skrive leiekontrakt.

Det er ikke alltid det er skummelt...

I dag har jeg gjort noe jeg egentlig tenkte var veldig skummelt, men så var det ikke så skummelt likevel...
En god stund hadde jeg gått å tenkt på noe jeg godt kunne tenke meg å holde andakt om på NLA, men det er jo fryktelig skummelt. Så med et lite dytt (eventuelt noen andre fortalte presten at jeg kunne tenke meg å holde andakt), så endte jeg nå der i dag.

Andakten var ferdig skrevet for nesten en uke siden, og ferdig i hodet mitt for enda lenger siden. Så derfor gruet jeg meg faktisk ikke før klokka bla 11 og jeg innså at det bare var 20 minutter igjen til jeg skulle snakke.

Men det gikk bra. Og det var faktisk ikke så skummelt.
en det er egentlig litt godt at jeg ikke selv visste at jeg var rød fra brystet og opp mens jeg snakket.

Hva jeg snakket om?
Dette fantastiske bibelverset:

Ikke ved makt og ikke ved kraft,
men ved min Ånd, sier Herren, Allhærs Gud.

Jeg har tidligere på denne bloggen fundert på hva som gikk galt når plantene mine fikk rare farger og visnet og sånn.
Her en dag oppdaget jeg noe nytt og artig i fredslilja i kjøkkenvinduet vårt.
Den har fått løvetannblader...
Kan du se de?


Vi luker den ikke bort, venter vi på at det skal komme en blomst også.
For det hadde jo vært litt artig å hatt løvetann i potteplanta.

Av og til leker man kanskje kamelon...

I dag har jeg på meg en orange genser.
Etter noen timer på lesesalen gikk det opp for meg at både pennen min og vannflaska mi hadde samme farge.
Og som om ikke der er nok så tror jeg kasnkje at hvis jeg står veldig stille inne på do så er det ingen som ser meg. For jag har nemlig samme farge på generen min som dørene inn til båsene...

I dag går jeg visst litt i ett med omgivelsene.

(Og om noen skulle lure på hvordan denne fargen er, så er det bare å ta seg en tur på Jafs og se på stolene. Jeg har nemlig gått i ett med de en gang også...)

Det lønner seg å være snill...

Fant denne artikkelen på aftenposten.no, og kjente at jeg ble litt glad inni meg. Både fordi folk er hyggelige mot en gammel dame, og fordi hun faktisk gjorde dette.

http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3304494.ece